De psykologiske grunnene til at vi drikker — og hva de egentlig handler om
Kort svar: Folk drikker av dypt forståelige psykologiske grunner — for å dempe angst, flykte fra smerte, føle seg knyttet til andre, dempe skam, eller rett og slett kjenne noe annet enn det de kjenner edru. Å forstå hvorfor er ikke selvopptatthet. Det er grunnmuren i reell gjenoppretting.
Når folk spør hvorfor de drikker for mye, formulerer de det ofte som sviktende viljestyrke. «Jeg vet at jeg ikke burde. Jeg klarer bare ikke å slutte.»
Men viljestyrke er sjelden den egentlige historien. Det mer nyttige spørsmålet er: hva har alkoholen gjort for deg? Hvilket behov dekket den? Hvilken smerte dempet den?
Å forstå dette unnskylder ikke skaden drikkingen har gjort. Det peker mot hva reell gjenoppretting må ta tak i.
Å drikke for å dempe angst
Angst er en av de vanligste psykologiske driverne bak høyt alkoholforbruk, og tallene viser det: blant folk som behandles for angstlidelser har 20% til 40% også alkoholbrukslidelse. Alkohol forsterker hjernens viktigste hemmende system og gir rask, pålitelig lindring. For noen som lever med kronisk angst, føles det som medisin.
Det virker en stund. Så slutter det å virke og begynner å gjøre ting verre. Alkohol kan se ut til å lindre angst på kort sikt, men over tid trapper mye drikking og gjentatte abstinenser opp både angstsymptomene og drikkingen. Sirkelen blir: drikk for å dempe angsten, bli mer engstelig, drikk mer.
Folk som drikker mye for å dempe angst, er ofte ikke klar over hvor mye av angsten som nå skapes av alkoholen framfor av den opprinnelige tilstanden. Det er nettopp derfor klinikere setter opp en tidslinje — de spør om når angstsymptomene og drikkingen startet, om den lengste perioden uten alkohol, og om angsten var der i den perioden. Det er et spørsmål verdt å ta med til lege framfor å svare på alene.
Å drikke for å flykte
Noen drikker for å komme seg ut av hodet sitt — for å slutte å tenke, slutte å bekymre seg, slutte å spille av de samme sløyfene. Livet i rus føles lettere, mer håndterbart, lenger unna sin egen tyngde.
Dette er særlig vanlig for folk som bærer på sorg, skam, vonde minner eller tilstander som depresjon. Og det er en anerkjent risikovei, ikke et karakterspørsmål: forskning tyder på at blant folk med negative følelsestilstander øker selvmedisinering med alkohol for å håndtere stemningssymptomer risikoen for å utvikle alkoholbrukslidelse.
Prisen er at det man flykter fra, forblir uendret — ofte forverret av konsekvensene av drikkingen — mens evnen til å møte det tæres jevnt bort.
Å drikke for å komme nær andre
Alkohol har vært vevd inn i menneskelige sosiale ritualer i tusenvis av år, og den skaper en form for nærhet — den senker hemninger, demper selvbevisstheten og gir en følelse av felles letthet. For folk som synes edru samvær er genuint vanskelig, kan alkohol føles som nøkkelen som låser opp tilhørighet.
For noen henger dette sammen med dypere sosial angst, tilknytningsmønstre eller en grunnleggende frykt for å bli avvist uten en buffer. Vansken er ikke den sosiale situasjonen — det er sårbarheten i å bli helt sett.
Drikkingen løser symptomet uten å røre kilden.
Å drikke for å håndtere følelser du ikke har ord for
Noen har ikke ett bestemt psykologisk problem de drikker rundt. De kjenner bare ting svært sterkt — følelser som kommer fort og hardt, som er overveldende og vanskelige å sette navn på. Alkohol demper dette. Den skrur ned volumet på en indre verden som føles for høy.
Dette mønsteret henger av og til sammen med tidlige erfaringer der følelser ikke ble vist fram eller ønsket velkommen — miljøer der store følelser ble avfeid, straffet eller rett og slett ikke anerkjent. Det har også en dokumentert sammenheng med risiko: blant miljøbetingede risikofaktorer for alkoholbrukslidelse er ytre stress en av de sterkeste, og folk som har opplevd traumer, særlig i barndommen, eller en opphopning av store belastninger gjennom livet, kan være mer utsatt for høyt alkoholforbruk.
Alkohol blir de verktøyene, i mangel av andre.
Å drikke for å kjenne noe
Baksiden av å drikke for å flykte er å drikke for å kjenne — for å få tak i glede, spenning eller livfølelse som virker blokkert uten. Noen beskriver at de føler seg flate, nedstemte eller dempede edru — og at alkohol låser opp en versjon av dem selv som føles friere, morsommere, mer til stede.
Dette henger ofte sammen med depresjon eller følelsesmessig nummenhet. Alkohol gir belønnende virkninger ved å øke aktiviteten i hjernens belønningssystemer — det ventrale tegmentum sender dopaminsignaler til nucleus accumbens, og aktivering av opioidreseptorer der kan stå bak noe av velbehaget ved rus. En stund gir det en versjon av å ha det godt som var blitt utilgjengelig.
Den tragiske ironien er at langvarig høyt forbruk gjør problemet verre. Gjentatt, overdrevet bruk henger sammen med redusert belønningsfunksjon og økt aktivering av hjernens stressystemer, og toleransen svekker alkoholens evne til å gi velbehag og lindre ubehag i det hele tatt — og fordyper den grunnleggende flatheten drikkingen opprinnelig behandlet.
Å drikke som identitet og ritual
For noen handler drikkingen ikke først og fremst om noe av det over — den handler om hvem de er, hvordan livet deres ser ut, hva de gjør sammen med sine folk. Glasset vin etter jobb. Ølen med gutta. Cocktailene som markerer en spesiell anledning.
Drikkingen blir så integrert i fortellingen om livet og en selv at det å slutte ikke bare betyr å ikke drikke — det betyr å ikke vite hvem du er eller hvordan livet ditt ser ut uten den.
Denne identitetsbiten er reell og bør ikke bagatelliseres. Den er en del av grunnen til at gjenoppretting handler om å bygge et nytt forhold til deg selv, ikke bare om å la et stoff være.
Hva det å vite «hvorfor» faktisk endrer
Å forstå hvorfor du drikker gjør ikke edruskapen automatisk. Men det endrer hva du jobber med.
Drakk du for å dempe angst, må gjenopprettingen inneholde reell behandling av angst — ikke bare en beskjed om å la være å drikke. Sannsynligheten for å bli bedre er større når både alkoholbrukslidelsen og den samtidige tilstanden behandles, og både medisiner mot alkoholbrukslidelse og mot mild til moderat angst og depresjon kan startes i primærhelsetjenesten.
Drakk du for å komme nær andre, må gjenopprettingen inneholde det å bygge ferdigheter og erfaringer med edru nærhet — noe som virkelig er mulig.
Drakk du for å flykte fra smerte, må gjenopprettingen inneholde en måte å gå inn i den smerten på, med støtte.
Å følge med på hvordan du har det fra dag til dag — for eksempel med Rebuild — kan hjelpe deg å se følelsesmønstrene og situasjonene som er de virkelige driverne bak suget. Suget peker alltid et sted. Det er verdt å vite hvor. Kommer det før du har funnet ut hva det peker på, gir vår gratis Sugtimer det et sted å gjøre av seg, og Er jeg avhengig? Test kjører et standard screeningskjema hvis du vil ha en pekepinn på hvor drikkingen din står nå.
En merknad om selvmedfølelse
Å lese om de psykologiske grunnene til å drikke kan utløse skam: «Dette burde jeg ha skjønt før.» «Jeg er så ødelagt.»
Det er ikke det dette er til for. Å forstå grunnene er ingen tiltale — det er et kart. De psykologiske behovene alkoholen dekket, er reelle menneskelige behov. De fortjente reelle svar. Alkohol var bare ikke ett av dem.
Arbeidet i gjenoppretting er å finne de reelle svarene, ett om gangen, med tålmodighet.
Ofte stilte spørsmål
Finnes det én hovedgrunn til at folk drikker for mye?
Nei. Alkoholproblemer utvikler seg langs mange ulike veier, og driverne ligger som regel i lag. Det er også verdt å holde fast ved begge halvdeler av bildet: mellom 50% og 60% av sårbarheten for alkoholbrukslidelse er arvelig, og miljøet — stress, traumer, alderen for første drink, psykisk helse — virker sammen med det. Det psykologiske «hvorfor» er reelt, og det er ikke hele historien.
Hjelper det å slutte at jeg forstår hvorfor jeg drikker?
Det er én brikke i bildet. Forståelse gir motivasjon og retning — den forteller deg hva gjenopprettingen må ta tak i. Men innsikt alene endrer sjelden atferd; den må følges av ferdigheter, støtte og ofte profesjonell hjelp.
Kan man være psykisk avhengig av alkohol uten å være fysisk avhengig?
Ja. Psykisk avhengighet — der behovet for å drikke drives av følelsesmessige eller psykologiske behov framfor av fysiske abstinenser — kan være betydelig og vanskelig å komme forbi selv uten stor fysisk avhengighet. Begge former fortjener reell støtte.
Hvordan finner jeg ut hvorfor jeg drikker?
Dette er ofte arbeidet i terapi. Kognitiv atferdsterapi handler nettopp om å kjenne igjen og håndtere tankene, følelsene, situasjonene, atferden og stressfaktorene som fører til mye drikking — som i bunn og grunn er dette spørsmålet, tatt systematisk. Å skrive ærlig om hva du kjenner før, under og etter drikkingen avslører overraskende mye i seg selv. Vær tålmodig med deg selv underveis.